Jeg tenker alt for mye. På alt! I blant er det kjekt å blogge litt om det, noe må jeg holde helt for meg selv.
Det har tatt tid å komme dit jeg er i dag, ikke så lang tid...men åtte måneder. Egentlig 41 år. Men det er siste månedene jeg må se på nå fordi dem har vært veldig viktige.
Først tok det meg 5 mnd bare for å hvile, komme meg etter sjokket og alt det tøffe jeg måtte igjenom. Tenkte under veis at dette orker jeg ikke, jeg kommer ikke videre med livet uansett, det blir ikke bedre. Jeg har måttet starte på nytt og på nytt, igjen og igjen.
I det seinere har jeg forsøkt å få fram det som er positivt, eller lærdommen av det hele.
Jeg har overlevd hver gang jeg måttet starte med tomme hender, jeg har greid å stable meg på beina etter hvert slag. Jeg har lært at greier jeg det, kan alle det. Jeg har aldri vært redd for å gjøre det heller, jeg har jo gjort det flere ganger- frivillig.
Det er begrenset hva jeg kan få til av det jeg har lyst å gjøre, brenner for, og opplevelser. Men jeg kan tenke at det kommer når tiden er rett, jeg må bare vente litt. Jeg forsøker å fylle ventetiden med andre ting jeg faktisk kan gjøre. Ikke altid lett å finne erstatninger, når jeg ønsker å gjøre helt andre ting.
Det har også gått opp noen lys for meg. Hvorfor ting skjedde, og hva jeg fant ut av under veis. Blandt annet at magefølsen min har nesten aldri slått feil, intuisjon. Ikke instutisjon! For i blant blir jeg innestengt, det er å overse hva som egentlig er rett for meg, overse det er suller seg inn i, ser ikke at det er negativt og påvirker på en dårlig måte, det er intutisjon.
Intuesjon er når du tillater deg selv å kjenne på følsene, la dem komme frem. Vurdering. Kjennes noe feil, kan jeg gjøre noe med det...
Jeg stusser ofte over en ting, flere faktisk. Det sies at alt har en mening, og at en skal lære noe av det. Jeg mener jeg snart må være utlært nå. Det kan umulig være noe jeg ikke har opplevd, vært igjennom. Skal det ingen ende ta? Jeg har ikke fått til noenting, jeg har ingenting i en alder av 41. Ingen ting. Kanskje det er ting, ingen ting jeg skal ha - ting. Kanskje det er det som er meningen. Jeg har egentlig mye. Jeg har lært så mye, erfaringer, opplevd så mye, jeg har livets skole. Ikke mange har det jeg har, og kan heller ikke bidra for andre når dem ikke har denne "utdannelsen". I tillegg har jeg flere personlige egenskaper som ikke alle har, noe av det er jeg ikke klar for å si høyt til alle.
Jeg stikker hånden inn i et vepsebor her nå... Mange skriver om sin hund, bare det. Hva dem har gjort, resultater, treninger osv... Noen elsker jo dette, har full forståelse for det. Men har dem ikke annet liv, har dem ikke tanker om andre ting...sjuler dem sitt egentlige jeg og sitt liv med å la det dreie seg om hund.
Noen jeg kjenner, greier ikke å være aleine, er det litt stillhet må dem snakke i telefonen. Eller gjøre seg opptatt med prosjekter o.l. Er det fordi dem ikke tør kjenne på følsene sine, eller ikke klarer å slappe av og bare være en stund.
Det er mange ting jeg helst ikke vil gi slipp på, eller tørre å gjøre det. Bare la seg drive av hjertet, leve ut drømmer...Men det er ikke til å ungå at økonomi styrer mye av det, slik er det bare. Men tenk tanken på å bare gi seg lov til å gjøre det...hadde vært deilig. Går det an å oppfylle ønsket? Ett steg på veien mot ønsket. Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid.
Jeg har mange utfordringer enda, lang vei å gå. Veit ikke når jeg får det livet jeg fortjener, men et sted i riktig retning, er nærmere målet. Jeg prøver å være min egen lykkesmed.
